5. feb, 2017

13. feb.

Søndag på Bamboo bar. Fire turer tilbakelagt. På onsdag gikk keramikeren Katrine Køster Holst, Thor Martin og jeg, klippestien og tunnelen, vannrenna til rørhjørnet, før vi gikk opp til Tamaimotunnelen og returnerte via Camino rejal. Katrine ønsket å hente inspirasjon fra det vulkanske landskapet. Veldig hyggelig og begeistret turfølge!

Etter turen, og etter at vi hadde rettet opp væskebalansen på en bar på havna, kom en engelskmann og kastet seg over oss og lurte på om vi viste om noen turmuligheter i området. Det gjorde vi, og foreslo en tur neste dag. Han fortalte om alle turene han hadde gjennomført flere steder i verden. Bla. hadde han vært til basecamp Mount Everest flere ganger. Han var 70 år - ingen alder! Jeg var ikke bekymret for om han kunne gjennomføre turen, som jeg vil betegne som middels krevende. Klippestien, enkel klatring opp til den hvite tunnelen sti og vannrenna tilbake.

Allerede på klippestien begynte problemene. Han var ustø og stiv i kroppen og falt, heldigvis rett på baken i stien. Klatre hadde han aldri gjort før. Thor Martin gjorde en kjempejobb med å rettlede ham  på de vanskeligste stedene. Vel oppe ved tunnelen hadde vi brukt omtrent dobbelt så lang tid som jeg hadde forutsatt. Thor Martin var  den som først antydet at det ikke ville være forsvarlig å gjennomføre turen. Jeg var straks enig. Vi fulgte den hvite vannrenna og øvre Tamaimotunnel tilbake.

Engelskmannen var veldig fornøyd med turen, og syntes at vi hadde vært veldig tålmodig med ham. Hans kone ventet på en bar på havna, hvor de rundhåndet bidro til å slukke Thor Martins og min tørste strupe.

Lørdag gjennomførte Thor Martin og jeg turen vi hadde tiltenkt engelskmannen i et høyt tempo. Thor Martin ga utrykk for at han synes turen var fantastisk. Det greit å få bekreftet at de turene jeg vil ta med publikum på er så fine som jeg tror.

13 feb. Alene igjen. Siste turen tok Arne og jeg på lørdag 11.feb. Kjørte til Vera de la Erques, Parkerte og tok bena fatt i retning Montana Tejina. Det er oppgitt å være rundt 3 km. men virker å være lenger. Veldig grov og utvasket sti, samt ned og opp i et par barrancoer gjør turen ganske krevende. Vi tok først en liten runde i det lille jorbruksområdet ved foten av Montana Tejina med sin egenartede natur og spesielle bygninger. Området består i stor grad av vulkansk tuff som er lett å bearbeide med håndredskaper. Mange kjellere og fjellhaller er derfor  godt synlige fra veier og stier. Til slutt gikk vi opp til toppen, fulgte topp platået nordover og et lite stykke ned i nordhellingen til inngangen av grotten som leder inn til "Sima Tejina," en sjakt på ca 50 meters dybde. Varm og fuktig luft kom ut av hullet - hvorfor?

Jeg var ganske forkjølet og etter å ha kjørt Arne til flyplassen på søndag kjørte jeg rett hjem og la meg. Også mandag og tirsdag tok jeg det rolig. Først mot slutten av uken tok jeg noen turer og utforsket noen gamle stier i barranco Mancha de los Diaz. Murer var synlig fra hovedstien og tydet på at det kunne gå en sti opp et sidejuv. Det var veldig tilgrodd men etter en del roting kom jeg opp til 400 moh. vannrenna og fulgte denne til kilden.

Senere gikk jeg øvre sti for å se om jeg hadde oversett noen stier som kom innpå denne. Jeg fant ikke noe. Det er mange gamle murer og tegn på beboelse i sydsiden av bco. Mancha de los diaz, så det blir nok flere utforskningsturer dit.