31. jan, 2017

Nye turmuligheter oppdaget!.

Etter at Charlotte reiste hjem valgte jeg og ta noen lette turer de første dagene for å restituere skrotten, klar for nye utfordringer når jeg skal ha med Ingebjørg, Katrine, Thor Martin, Lars Tore og Arne på tur. For et par år siden greide jeg å lokalisere tunnelen hvor 7 personer døde av oksygenmangel i 2007. Den ligger i "Jungelen" mellom Erjos og Las Portelas. Den kan nås via en 800 meter lang vanntunnel som går fra Cuevas Negras til Barranco de Conchinos (jeg tror det betyr "Grise barrancoen." (Jeg har gått spanskkurs, men har glemt alt!(nei foresten jeg vet hva cerveza er))).  Kanskje tohundre meter fra utgangen av tunnelen treffer en på gamle rustne skinner, gamle maskiner, vannoppsamlingsanlegg og, ved enden av skinnene "Dødstunnelen." Denne er nå lukket med 3 porter utenpå hverandre med hvert sitt varselskilt. For to år siden fortsatte jeg langs vannrenna jeg kom fra og fikk en helvetes tur langs en vannrenne som er i oppløsning og delvis overgrodd av et forferdelig tornekratt. Bortimot 3 kilometer går i tunnel som er så lav at en må gå så krumbøyd at ryggsekken skraper i taket. Mens en går slik må en bøye hode opp så en ser, og for det meste unngår å skalle i et av de milionene av ujevnhetene i taket. Jeg fikk meg et par skikkelige stjernesmeller. Kom ut av siste tunnelen og måtte forsere et tornekratt som ville få tornekrattet rundt slottet til Tornerrose til å visne av misunnelse. Dette var nedenfor el Palmar. Etter en ikke altfor blodig forsering av tornekrattet var det full fart oppover dalen til las Portelas og deretter veien som er gjort om til turistrute, tilbake til Erjos.

Dette er en kjempetur som ikke kan tilbys normale mennesker. Nå ville jeg etablere en mer folkelig rundtur. Ingebjørg og Maria kjørte meg til Erjos. Derfra gikk jeg ca. 500 høydemetere ned til Cuevas Negras, gjennom vanntunnelen til "Dødstunnelen." Deretter fulgte jeg et svakt tråkk oppover mot turiststien, som jeg fant etter rundt 2 timer totalt. Deretter er det godt merket og god sti og vei tilbake til Erjos. 3 timer og 11,7 kilometer i følge GPSèn. Da har jeg nok en tur å tilby publikum.

I dag, 31. januar, kjørte jeg til Guimar, og veien som Charlotte og jeg fant i forrige uke. Parkerte bilen der hvor jeg mente at det ikke ville være mulig å kjøre med vanlig personbil lenger, og tok bena fatt. Etter rundt en halvtime fant jeg en sti som gikk i riktig retning. Advarselskilt og forbudsskilt talte sitt klare språk om hva en risikerte dersom en fortsatte - fall utfor stupet! Til alt overmål sto det to firerhjulstrekkere fra "Guardia civil" parkert der. Jeg tenkte først at de var ute etter å ta folk som trosset forbudet. Gikk likevel og satset på å spille idiot (det faller meg ganske lett) dersom jeg møtte purken. Ved vannkanalen startet en heftig trasse delvis på den tildekkede kanalen, og delvis ved siden av. Hele tiden måtte jeg konsentrere meg, ofte var det under en halvmeter å gå på innenfor stup på flere hundre meter. Et traktorvrak ligger midt i stien, sikret med tykke wirer slik at den ikke skal rase videre. Den har ramlet ned dit fra veien femti meter over. Rett etter traktoren begynner den første tunnelen på en tre - firehundremeter. Der møtte jeg en ung mann som jeg forsøkte å kommunisere med. Han var kledd i uniform merket med "Guardia sivil." Han var ikke fult så dårlig i engelsk som jeg er i spansk, så jeg forsto ihvertfall at det ikke var mulig med noen rundtur.  En måtte gå så langt en ønsket og returnere samme vei. Nå har jeg noe på Guardia civil hvis de begynner å mase. Den første og den andre tunnelen var ordinære, og litt for lave. Så kom en forsmak på "mil ventanas." Mange vinduer med spektakulær utsikt i en loddrett fjellvegg. Jeg hadde begrenset med tid og snudde etter vel en time. Nok en turmulighet er etablert.